Dag 23 - Gjesteblogg av Sjåfør og altmuligmann Dan Cato Olsson

Undertegnende våknet til fuglesang og saubrek kl.06.00.

Ellers var det blikkstille på Yndestad gard.

Søvnen ble gneget ut av øynene og gardinene trukket fra.

For et syn. Morgenduggen låg som et lokk over den lille dalen.

I det fjerne hørtes det lille fossefallet som forsyner det nærliggende vann med friske dråper.

Cellene eller som Jan Størksen ville si ”Cella” roterte rundt i knollen for å prøve å samle seg.

Det var en rar følelse når jeg utfra intet hørte fiskestanga som sto uti skuret ropte på meg med svake pust.

Jeg tassa ut i den kjølige morgendisen, tok stanga og vandret bekymringsløst ned til vannet.

Stillheten var nesten ikke til å bære, eneste som ga lyd med svake ”blub” var auren som brøt vannflata i håp om en godbit. Så vakkert!

Det ble ingen fisk!!

 

Nok fjas.

Etter en vidunderlig frokost med lokal håndrøket laks, frittgående fjellhønsegg og hermetisert leverpostei fra stabburet, servert av ingen ringere enn høvdingen selv. Her snakker vi gjestfrihet i det øverste sjiktet. Da var vi klar for etappe og dag nr.23.

Vi er 5 i følge.

Jan ”Neinågårjegogleggermeg” Størksen.

Helt fremst når det kommer til logistikk.

Bo Christoffer ”Erduseriøsnå,neijegliggerikkeistjerneformasjonpåsnap” Brekke.

Ferje ansvarlig med mer flaks en han har lov.

Andrew ”Jegermedpåaltbaredetergøy” Hannevik.

Humør ansvarlig. Han presser de andre til det ytterste innen for denne profesjonen.

Johannes Worsøe ”Litttevenstrejaståderneilittmeretilhøyre” Berg.

Fotografen vår som foreviger turen.

Dan Cato ”skalviståherlenge?” Olsson

Sjåfør, matmor og kaffebrygger.

Hver etappe begynner rimelig likt. Jeg stapper nøkkelen i tenningslåsen og vrir om. Setter bilen i første gir. Ja da er det jo bare å begynne å kjøre. Jeg vet det høres vanskelig ut. Men for dem som kan det, ja da er alt lett.

På min høyre side i bilen så sitter alltid fotografen.

Den mannen imponerer meg en hel haug.

Jeg ville ha løyet om jeg sa den kroppen er skapt for fart.

Det er jo selvfølgelig mange grunner til det.

Men hovedgrunnen er nok lengden fra hårståta til fotbladet.

Vekt innvirker muligens også en smule.

Men å se den mannen med et fotografiapparat rundt halsen på E39, springene i nedoverbakke med våre yndende objekter i farlig høyt tempo (ja dem er målt til 70km/t. Det går unna) så er det ikke annet enn å ta av seg hatten.

For en fysikk, for en presisjon. Når den godeste Jossemann kommer inn i bilen å du hører ikke et pust. Skinnet kan bedra. Mannen er topptrent.

I dag har vi kjørt gjennom vakker natur, som vi har gjort hver dag.

Det som skiller denne dagen fra veldig mange andre dager er sol og temp.

To ferjer som naturlige hvilepunkt.

Det kan være slitsom å kjøre må vite, får fort vondt i ryggen av å sitte så lenge. Apropos ferjer. Andrew kommer etter turen å legge inn et forslag til stortinget om å flytte ferjeleiene rundt om i Norge litt høyere opp så det ikke blir så slitsomt å sykle over alle fjellpartiene. Et svært godt forslag!

Etappen i dag var 13.4 mil. For utrente så forstår jeg at det høres uoverkommelig ut. Men for en sjåfør som meg så gikk denne etappen også som en lek.

Destinasjonen var Austrheim.

Ankomst i 21 grader og strålende sol gjør at stiv rygg tom tank og slitte dekk blir totalt overskygget.

Nå og da er sjåførlivet en fryd!

Ja det stemmer det. Det har blitt syklet i dag og!